Trude Marstein

Kollektivromanen er en velafprøvet genre. Den samme historie fortælles fra forskellige vinkler eller den fortælles af forskellige fortællere på skift, og de forskellige stemmer er med til at give en mere sammensat og oplevelse. Desværre virker det ikke i Trude Marsteins Weekend, der endte som en lidt flad oplevelse for mig.

Romanen foregår hen over en weekend i en norsk provinsby. Byens femme fatale Karoline Skramnes holder 50 års fødselsdag, og den ender i skandale, da manden Egil holder en giftig tale inden Karoline hopper på toget. Den historie – plus en masse andre – får vi fortalt gennem ikke færre end 118 fortællere, der har hver deres sorger og egne meninger. Typisk gives fortællingen videre i en kæde: En fortæller ser en komme ind af døren, så overtager den person historien osv.

Hensigten er tydeligvis at give et samlet portræt af byens mange meninger, men det lykkes ikke rigtigt. Der er hjertegribende skæbner imellem, men i bund og grund er der bare for mange stemmer, og de kommer så kort til orde, at det ikke er til at fordybe sig i dem.

Det er også et problem, at fortællerne stort set lyder ens. Hvad er ideen i så mange stemmer, hvis man hele tiden synes, at man kan høre forfatteren bag ved dem?… (plus d'informations)

Jag har lite svårt att bestämma mig för vadf jag ska tycka om denna bok. Den handlar om ett dygn i en norsk småstad. Vi följer detta dygn genom inte mindre än 118 personers perspektiv. Alla personer berättar i jagform vilket gör att till en början kan det vara svårt att hänga med i vem som berättar men det kommer man in i efter ett tag. Det är ett annorlunda sätt att berätta en historia på. Det är mycket skickligt gjort. Vissa karaktärter återkommer medan andra bara finns med en gång. Övergången från en person till en annan sker genom telefonsamtal, SMS eller en blick. Det är väldigt mycket dialog mellan olika personer och språket är därför enkelt. Personernas tankar och livssituation beskrivs detaljrikt och visst speglar det verkliga livet på ett utmärkt sätt. Jag har dock lite svårt för alla dessa karaktärer i boken som gör att jag inte riktigt kommer någon in på livet och på det viset lär känna personerna vilket jag föredrar. Skickligt hantverk av en bra författare som jag kommer att läsa mer av.… (plus d'informations)

Det er sommer og Vegard og Heidi skal tilbringe ferien på hytta sammen med de tre døtrene Mathilde (12 år), Julia (8 år) og Klara (5 år). Heidi er imidlertid ikke ferdig med halvårsregnskapet på jobben. Mens Vegar og døtrene reiser i forveien, skal Heidi komme med toget dagen etter.

Men Heidi drar ikke på jobben idet hun vinker familien avgårde. I stedet drar hun til elskeren Mikkel, som hun planlegger å tilbringe det neste døgnet med. Hun har truffet Mikkel på et kurs, og alt hun har i hodet er all den deilige sexen de to skal ha sammen før hun reiser ut på hytta. Hun er så forelsket at hun ikke greier å tenke klart, ikke greier å styre seg, ikke greier å kontrollere seg.

Parallelt følger vi Vegard og jentene som i mellomtiden har kommet frem til hytta. Vegard er full av omsorg for alle sine kvinner, store som små. Med en beundringsverdig tålmodighet takler han barnas småkrangling, deres utøvelse av petimeterrettferdighet innad i søskenflokken, et evindelig mas spesielt fra minstejenta Klara ... uten å miste besinnelsen. Skjønt det holder hardt noen ganger. Han lengter etter litt alenetid om kvelden, hvor han kan kose seg med en av sine heller bedre rødvinsflasker, men opplever at når tiden endelig er inne for ham, er han bare trøtt og sliten. Underveis får han besøk av Geir, en hyttenabo som har lovet å hjelpe ham med å skifte vindskiene på hyttetaket.

Heidi og Mikkel kan ikke få nok av hverandre, og deres intense lidenskap truer nesten med at tære dem i stykker, der de stjålent nyter sin forbudte kjærlighet. Av og til overmannes Heidi av dårlig samvittighet når hun tenker på Vegard. De har jo ikke akkurat noe dårlig ekteskap. Det er jo ikke det. Men de har i årenes løp - 14 år for å være nøyaktig - blitt nokså trivielle overfor hverandre. Nysgjerrigheten er for lengst borte. De deler dessuten ikke så mange interesser lenger. Vegard er opptatt av sine gode viner, klassisk musikk og litteratur, mens hun ... hun er opptatt av å bli mer sett som kvinne. De varme, lidenskapelige følelsene de en gang hadde for hverandre har utvilsomt blitt mer lunkne etter hvert. Samtidig har de en hel masse som binder dem sammen, tross alt. Ikke bare har de barna sammen, men det er ingen som kjenner den andre så godt - på godt og vondt - som nettopp ektefellen. Like fullt - hun klarer ikke å nekte seg selv opplevelsen med den fyrrige og vakre mannen Mikkel. De har tatt inn på et hotell for å dyrke hverandre 100 %.

Ute på hytta sitter Vegard og tenker på sitt ekteskap med Heidi. Hans virkelighetsoppfatning er noe annerledes enn Heidis. Han elsker sin kone og kunne aldri tenke seg noen annen enn henne. Visst har han vært fristet til sidesprang både en og to ganger, men han kunne aldri fått seg til virkelig å gjøre det, ta spranget fullt ut. Like fullt har han merket at Heidi er blitt fjernere, at hun forholder seg til deres seksuelle samliv som noe hun vil ha overstått i full fart, uten egentlig å legge så mye mer i det. Likevel - han elsker sin kone! Og han gleder seg veldig til at hun skal komme ut på hytta neste dag.

Men Heidi kommer ikke neste dag. Hun ringer Vegard og forteller at hun ikke rakk toget. Dessuten har hun fått et solid migreneanfall (for første gang på flere år), og trenger å sove for å komme seg til hektene. Derfor kan hun ikke komme før dagen etter. Vegard blir selvfølgelig skuffet, men godtar forklaringen. Ut på ettermiddagen ringer han henne for å forhøre seg om hvordan det går. Men hvorfor svarer ikke Heidi på hjemmetelefonen?

"Ingenting å angre på" er en fascinerende beretning om utroskapens sanne natur. Vi følger de to ektefellene Heidi og Vegard tett over et par døgn. Mens Heidi hygger seg med elskeren sin og kun har sine egne behov i fokus, tar Vegard seg av de hverdagslige trivialitetene på hjemmebanen. Det er to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger som skildres. Heidi føler at hun ikke får nok oppmerksomhet som kvinne i sitt ekteskap. Vegard føler at Heidi bare skal ha og ha uten at det blir nok, mens hun ikke gir tilsvarende tilbake. Etter hvert som jeg ble kjent med Vegard og Heidi, lå min sympati utvilsomt hos Vegard. Kanskje var det noe med det repeterende og manende i hvordan forfatteren fremstilte Heidi, som fikk meg til å få litt avsmak for henne? Jeg tror ikke dette er en bok som kommer til å gjøre noe varig inntrykk på meg, selv om jeg må medgi at forfatteren på et finurlig vis fikk frem noe vesentlig om utroskapens natur. Den besettende forelskelsen satt opp mot et mangeårig og kanskje noe traust forhold, åpner opp for det eksistensielle spørsmålet om hva som er viktigst når det kommer til stykket ... Det som til syvende og sist trekker ned helhetsinntrykket av boka er at den er for lang og at det er for mange repetisjoner på de samme tingene. Her blir det terningkast fire!

Utgitt: 2009
Forlag: Lydbokforlaget
Opplesere: Christoffer Staib og Anna Backe-Wiig
Spilletid: 13 t 2 min.… (plus d'informations)