Vittorio Taviani

1915. In una piccola città della Turchia la guerra sembra lontana, e lontane le persecuzioni contro la minoranza Armena. E' Armena la famiglia Avakian, che apre la sua bella casa per il funerale del patriarca. La giovane ed esuberante Nunik vive con angoscia la sua storia d'amore segreta con Egon, un giovane ufficiale Turco. Un amore impossibile ed impensabile, dal momento che Egon appartiene al partito dei "Giovani Turchi" che si sta organizzando per realizzare segretamente il mito di una "grande Turchia" dove non ci sarà alcun posto per gli stranieri. La famiglia Avakian sembra non comprendere i segni della grande tempesta che sta per abbattersi su tutta la popolazione Armena, e finisce con il festeggiare un restauro della sua masseria proprio mentre le frontiere vengono chiuse e si inizia il genocidio della popolazione Armena.… (plus d'informations)

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.… (plus d'informations)