Photo de l'auteur

Amalie SkramCritiques

Auteur de Constance Ring

55+ oeuvres 756 utilisateurs 19 critiques 4 Favoris

Critiques

19 sur 19
Not stamped O Kvindesland, many with the same covers. Some are stamped or hand written
 
Signalé
Kringla | 1 autre critique | May 30, 2024 |
]

[Constance Ring] is a 1885 Norwegian novel that explores the limited, powerless life of a young married woman. Constance's first marriage happens when she is still a very young woman to a husband 20 years older than her. At first things are ok, but she is increasingly disgusted by him and refuses any intimacy with him. She is young and beautiful and her husband tries everything to make her open to him, but in the end he turns to their also young and beautiful maid. When Constance finds out she considers divorce, to the horror of her family. They understand her situation and expect her to accept it.

Constance's second marriage starts slow, but she grows to love her husband. Discovering his past lovers, though, ruins her trust and love. Her last lover also betrays her, which is the final betrayal she can handle.

I thought this was a really good novel that explores the double standard imposed on women. Constance simply can't accept that men are allowed to indulge their sexual desires with any woman at any time and people simply accept it or pretend not to see it. She feels badly for the women of a lower social stratus who are even more powerless than she is. She feels betrayed that men she is married to and/or loves would indulge in these sexual relationships without love, whether it occurs before her relationship with them or during. And she seems to only partially ever awaken to the joy of physical intimacy with any of her lovers because of these thoughts and feelings.

I found this book in the [500 Great Books by Women] that I've been exploring this year. I've read a bit of Norwegian literature (well, of what is available in English translation) and I hadn't heard of this author. I'm glad I read it and recommend it to readers who enjoy this era and topic.

Original publication date: 1885
Author’s nationality: Norwegian
Original language: Norwegian translated to English by Judith Messick
Length: 289 pages
Rating: 4 stars
Format/where I acquired the book: purchased used copy
Why I read this: 500 great books by women
 
Signalé
japaul22 | 1 autre critique | Feb 14, 2021 |
Written in 1885 Norway by early feminist Amalie Skram, this is a manifesto of sorts, criticizing the patriarchy, the double standard of sexuality, and the institutions of marriage and religion. The main character, a young woman named Constance Ring, is in a man’s world and resents women’s subservient role in it. She’s also in a religious world, and resents how it makes divorce even in the case of unhappiness or adultery very hard to obtain. She openly questions whether God exists, and points out how often society men have mistresses, often with lower-class women, and just write it off as meaningless physical pleasure. Everyone in society then looks the other way, so much so that Constance exclaims “if this is true and everybody accepts it, why don’t we get rid of this hypocritical institution? Why in the world don’t we practice polygamy openly?”

There are also some political bits here, as the characters span the spectrum from deeply conservative to wildly radical, and I thought it was interesting that the polarization led to the same kind of rhetoric and demonization that we see in today’s America (“Everything the Left wants is fundamentally destructive to society. My God – if they get power…” … my God, didn’t Lindsey Graham just say that?). Skram also touches on the plight of the poor, and through Constance makes it clear that she doesn’t “believe all that rubbish about anyone being able to find work who wants it – not enough to live on, at least.”

I sympathize for Constance, and there is great power when she is repulsed by her husband, an older, boorish man, and when “she didn’t feel, would never feel, it was her duty and her calling to make this fat, self-satisfied man happy, a man who never asked about her feelings, who treated her as if she didn’t have a soul in her body…” On the other hand, she’s so ice cold emotionally, and the combination of being bored with life and disgusted with people all makes for a pretty unlikeable character as the book goes on in its second half, which is also a little melodramatic. At one point she reaches a decision point and can go off and get a job, but decides to marry instead. She soon finds herself unhappy again, and seems caught between hating the conventional order of things and not wanting to embrace free love, or maybe between detesting the hypocrisy of pervasive adultery, and not wanting to admit many men have sexual needs. Even in her reaction to an episode to visiting a slum and helping the poor, when she sees how broken things are and the hypocrisy in others who are helping, she simply withdraws in negativity.

Still, all in all, this is a remarkable work, and Skram deserves credit for how clearly and honestly she puts forth her views, which were incendiary at the time. It’s also a good book to read while touring Norway, and to hear a feminine voice amidst her contemporaries, Ibsen and Bjørnson, who we hear so much more about.

Just one more quote, on adultery:
“The horror of being an unfaithful wife was so ingrained in her. Adulteress – whore. Oh, those words were unspeakable! There were better ways to describe this. ‘A woman only belongs to the man she loves,’ Mrs. Gyllembourg had written. And even if…Suppose Lorck were in love with a woman who wanted him as well. Would he think twice about it? Not for a minute. Not him, nor any of the other married men she knew. Why should women have all these scruples? Measure for measure – that was life’s only valid principle.”
2 voter
Signalé
gbill | 1 autre critique | Jul 27, 2019 |
I bokas innledende scene er Ory nygift og har ikke en gang rukket å komme ut av brudestasen. Hun er 17 år gammel og kunne knapt vært mindre forberedt på hva ekteskapet innebærer, der hun kommer rett fra barnerommet hos sin mor og far. Brudgommen er den 30 år gamle kaptein Adolf Riber, en mann som har et levd liv bak seg etter mange år til sjøs. Ory har akseptert å gifte seg med ham gjennom frivillig tvang ... Og hun vemmes ved tanken på at det forventes at hun skal dele seng med sin mann på bryllupsnatten. Hun kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kan få tilbringe sin siste natt hjemme på barnerommet, sammen med sine småsøsken. Etter en krangel rundt dette med moren, går hun motvillig med på at dette ikke går. Tenk på folkesnakket!

Allerede samme kveld aner vi at bryllupsnatten ikke kommer til å bli noen suksess. Den kan vel knapt sies å finne sted noen gang ... For så opptatt er Ory av sin egen uskyld at hun for en hver pris vil unngå å bli besudlet. Alt som er urent og ufint tar hun på det dypeste avstand fra. Stakkars Riber vet ikke sine arme råd. Hva skal han gjøre med sin strenge kone, som han elsker av hele sitt hjerte og kunne gått i døden for?

Det er forventet at Ory allerede dagen etter bryllupet følger sin mann ombord i et skip med retning mot London. Der skal de vente på skipet Orion, hvor kaptein Riber har fått hyre. Over alt møter Ory sine omgivelser med den dypeste forakt, beskyttet som hun i hele sitt liv har vært mot alt som er skittent, ondt og besudlet. Da hun skjønner at hennes mann har levd og hatt andre kvinner, får hun det for seg at dersom hun bare får vite eksakt hva han har opplevd, så skal hun nok klare å hanskes med dette. Riber går motvillig med på dette, men skjønner for sent at dette bare gjør alt så mye verre. Han som bare er et helt vanlig menneske, men som i Orys verden etter hvert fremstår som et uhyre ... Til slutt går det galt ... fryktelig galt ...

Jeg leste denne boka mens jeg var i tenårene, og et så sterkt inntrykk gjorde den på meg at hele handlingsforløpet sto levende for meg også før jeg valgte å lese denne boka på nytt - mange tiår senere. I boka tar Skram et kraftig oppgjør mot datidens skjerming av unge kvinner i forhold til hva som ventet dem når de ble gift. I allefall overklassens unge kvinner ante lite eller ingenting om seksualitet, men ble tvert i mot oppdratt til kyskhet og til å ta avstand for egne lyster og behov. Det er vel neppe noen tvil om at denne boka har helt klare selvbiografiske trekk. Amalie Skram ble selv gift som følge av et arrangert ekteskap mellom henne, som var pur ung, og en eldre skipskaptein. Noe lykkelig ekteskap ble det ikke, og paret ble senere skilt. Det må ha vært svært oppsiktsvekkende på den tiden.

Det beste med boka synes jeg er beskrivelsene av karakterene. Både Ory og Riber beskrives som meget sammensatte personer på godt og vondt. Her er det ikke slik at Ory er offeret og Riber den fæle. Riber er vel så mye offer for omstendighetene som hans kone. Faktisk var det aller mest ham jeg syntes synd på til slutt, der han ble utsatt for Orys inkvisitoriske og besettende utspørringer om hans fortid. Maktkampen dem i mellom er glitrende beskrevet! Marianne Krogh som oppleser var dessuten flott! Her blir det terningkast fem - en sterkt sådan!½
 
Signalé
Rose-Marie | 1 autre critique | Mar 21, 2011 |
Spanskfødte og usigelig vakre fru Inés er gift med en atskillig eldre mann. Underveis får vi vite at ekteskapet har vært arrangert og at fru Inés´ ektemann reddet hennes far fra konkurs - hvilket var selve prisen for å få henne. Ekteskapet er ikke lykkelig, og vi skjønner at lidenskapen er fullstendig fraværende. Dette får fru Inés til å lure på om hun er som andre kvinner ... Hun har aldri opplevd seksuallivets gleder, men fremstår som heller gold. Hva er galt med henne?

Handlingen i boka finner sted mens ekteparet befinner seg i Konstantinopel. Vakre fru Inés er omsvermet, og det blir etter hvert klart at den unge svensken Arthur Flemming er meget betatt av henne. Selv ikke da en annen kvinne baktaler fru Inés på det verste, rokker det ved hans stormende forelskelse i henne. Flemmings dyrking av fru Inés vekker følelser i henne som hun ikke trodde at hun hadde, og dette blir etter hvert så sterkt for henne at hun ikke klarer å styre unna ham selv om hun er gift. Etter hvert blir han hennes elsker. Selv ikke da hennes mann raser av sjalusi fordi han langt på vei har skjønt hva som foregår, klarer hun å holde seg unna den unge Flemming.

I god Amalie Skram-stil ender også denne historien med dyp tragedie, død og fordervelse ...

Det har vært spekulert i hvor mye av historien i boka som er basert på hendelser i Amalie Skrams eget liv. Hun ble selv gift med en eldre mann - som et resultat av et arrangert ekteskap, som ikke kan betegnes som særlig lykkelig. Og hun hadde selv vært i Konstantinopel, hvor hun visstnok skal ha blitt oppvartet av en ung mann som forelsket seg i henne ...

Selv om historien ikke har den samme kraften i dag som den gangen denne boka ble skrevet, satt jeg som fjetret og hørte på lydboka. Historien grep meg intenst. Det littgammelmodige språket hensatte meg til den tiden handlingen fant sted, og Skrams fortellergrep gjorde det svært lett å leve seg inn i boka. Det spennende var at mens jeg innledningsvis ikke likte fru Inés, fremsto hun for meg mer og mer menneskelig etter hvert som hun sank dypere og dypere ned i sitt livs tragedie. Vekslingen mellom det vakre de to elskende opplevde i hverandre, til det skitne som omverdenen så, er glitrende beskrevet. Her blir det terningkast seks.
 
Signalé
Rose-Marie | Mar 13, 2011 |
Romanen "På St. Jørgen" er en fortsettelse av "Professor Hieronimus". Else Kant har vært innlagt på en psykiatrisk klinikk under professor Hieronimus´ bestyrelse i en måneds tid, og professoren har besluttet at Else skal overføres til St. Jørgen. Han har forespeilet henne et opphold der i minst ett år. Else er dypt fortvilet fordi hun vet at hun ikke er sinnsyk. Samtidig er hun lettet over å slippe unna den oppblåste, selvhøytidelige, hatske og straffende professoren som hun har vært så lite klok å våge å sette seg opp mot. Før overføringen har hun fått høre at overlegen på St. Jørgen er en vennlig sjel, og hun har derfor et stort håp om at denne overlegen skal skjønne at det er en feiltakelse at hun er sendt dit.

Grunnet professor Hieronimus´ løgner overfor Elses mann, Knut, er det meningen at hun skal ha opphold på en avdeling med de virkelig gale, der man er ti personer som deler et rom. Å få sove under slike omstendigheter, ville ha vært en umulighet for Else, hvis eneste lidelse er at hun ikke greier å sove og derfor er helt utslitt og trenger maksimalt med hvile. Den gode overlegen ved St. Jørgen får seg imidlertid ikke til å sende Else til denne avdelingen. I stedet får hun enerom - med mulighet til å stenge døren bak seg når hun går til sengs om kvelden.

Else er ikke forberedt på at overlegen ved St. Jørgen ikke våger å sette seg opp mot professor Hieronimus´ dom om at hun er sterkt sinnslidende. Og det på tross av at Else gang på gang utfordrer ham og spør om han mener at hun er gal, og han nærmest motvillig må svare at nei, det kan han ikke se egentlig ... samtidig som han gjør det klart for henne at det ikke er gjort i en håndvending å avgjøre dette og at han derfor trenger å ha henne der til observasjon.

Else er meget sint på sin mann, som ikke har besøkt henne og som faktisk har ønsket at hun skulle bo på et timannsrom. Etter et besøk av en venninne skjønner hun at også dette er professor Hieronimus´ verk ... Han har manipulert ektefellene og satt dem opp mot hverandre, slik at de gjensidig skulle tro at den annen ikke ville vite av han/henne.

Mens jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn mens jeg leste "Professor Hieronimus", øynet jeg mye mer håp i denne boka. Like fullt er det opprørende å lese om hva pasientene som havnet innenfor psykiatrien ble utsatt for. Og dette var for øvrig før psykiatriske pasienter ble dopet ned under innleggelser, og det var betimelig å stille spørsmål ved hva som gjorde pasientene mest gal - den tilgrunnliggende sinnsidelse eller overdreven medikamentbruk? Dette med medikamentbruk er ikke et tema som kommer på spissen i Amalie Skrams bøker. På St. Jørgen er heldigvis personalet mer opptatt av pasientenes velbefinnende enn hva tilfellet var på professor Hieronimus´ klinikk. Her får Else tilgang på sitt håndarbeide, brev er ikke åpnet før hun får dem og det er interesse for å fremskaffe bøker hun har lyst til å lese. Else er fra seg av takknemlighet for ting som egentlig burde ha vært en selvfølge også der hun var først.

Ikke bare er denne boka - som den foregående - godt skrevet, men historien er så gripende fortalt at jeg som leser ble helt satt ut. Selv om jeg er ferdig med begge bøkene, er jeg ikke ferdig med historien. Det tror jeg faktisk aldri at jeg kommer til å bli. "På St. Jørgen" fortjener terningkast seks.
1 voter
Signalé
Rose-Marie | Feb 25, 2011 |
Malerinnen Else Kant er gift med Knut Kant, og sammen har de sønnen Tage. I lengre tid har Else ikke kunnet sove, og hun står i sitt atelier og forsøker å male når søvnen likevel ikke vil komme. Hun driver både seg selv og sin mann fra forstanden med sin søvnløshet. Da Knut til slutt kommer med forslaget om at konen kanskje burde innlegges slik at hun kan få hvile, er hun slett ikke uvillig. For hun innser også selv at dersom hun ikke snart får sove, kommer hun virkelig til å bli gal.

Else er likevel ikke forberedt på det som møter henne på den psykiatriske klinikken som er under professor Hieronimus´ bestyrelse. Hvordan kan hun hvile når hun ikke får enerom og er omgitt av gale mennesker som skriker både dag og natt? Det er ikke en gang lov til å lukke døren etter seg om kvelden. Nei, alle dørene skal stå åpne slik at de ansatte har oversikt over hvor de syke befinner seg. Og ved det minste tilløp til egen vilje hos pasientene, kaster personalet seg over aktuelle pasient og utøver det de til enhver tid måtte mene er en passende maktanvendelse.

Else får slett ikke sove. Pasienter med delirium skriker uavbrutt gjennom nettene, selvmordskandidater blir innlagt og hyler ut sin fortvilelse ... Og denne professor Hieronimus har knapt tid til å snakke med henne. Skjønner han ikke at hun slett ikke er gal, men bare er sliten og trenger hvile? Jo mer hun insisterer på at hun ikke er gal, og at hele innleggelsen er en eneste stor misforståelse, jo mer insisterer professoren på at hun er gal. Men hvordan kan han vite dette når han knapt har tid til å snakke med henne? For sent skjønner Else at det å sette seg opp mot professor Hieronimus kan få fatale konsekvenser ... Og hun oppdager at han lyver så det renner av ham. Hun får bl.a. ikke treffe sin mann, og professoren hevder at hennes mann heller ikke ønsker å se henne. Men saken er at hennes mann kommer til hospitalet daglig, men frarådes på det sterkeste å treffe sin kone - angivelig fordi hun er "splitter pine gal".

Det var så til de grader opprørende å lese denne boka! Jeg var ikke bare sint - jeg var rasende! - mens jeg leste om den maktmisbruken professor Hieronimus utøvde - denne legen som i følge personalet på stedet ikke tålte kritikk og som, hvis han fikk i mot noen, brukte sin makt for alt den var verdt. Den gangen var legene for guder å regne og ingen så dem i kortene. Jeg siterer fra side 159:

" - Man må jo tro på legene, ikke sant, fru Kant? Dannede mennesker er oppdratt til det.
- Og så utsetter man sine nærmeste for å gå til grunne av bare dannelse! ropte Else forbitret."

"Professor Hieronimus" er første bind av i alt to om Else Kants befatning med psykiatrien på slutten av 1800-tallet. I bok nr. 2 - "På St. Jørgen" - fortsetter historien om Else, som da er kommet ut av professor Hieronimus´ klamme grep og skal innlegges på den psykiatriske klinikken "St. Jørgen". Professor Hieronimus har i avslutningen av første bok overbevist Knut Kant om at det ikke er noen forskjell på avdelingen for almuen og avdelingen for overklassen, og fru Kant kan dermed se i møte et opphold sammen med almuen, i en avdeling med lite eller ingen ekstra ressurser i forbindelse med behandlingen av de syke.

Bøkene i serien om Else Kant er selvbiografiske. Amalie Skram opplevde selv å bli innlagt på Gaustad etter et nervesammenbrudd i 1877. Det er grunn til å anta at det hun skrev om i disse bøkene er temmelig autentisk med hvordan hun selv opplevde møtet med psykiatrien. Heldigvis har verden gått videre, men helt opp til nyere tid har psykiatrien vært gjenstand for kritikk. I dag er dette området gjennomregulert juridisk, slik at disse svakeste i helsevesenet også skal ha et visst rettsvern.

Terningkast fem.½
1 voter
Signalé
Rose-Marie | Feb 24, 2011 |
Amalie Skram was a Norwegian writer working in the late 1800's, early 1900's. This book, which combines two of her novels into one volume, relates the story of an artist who, suffering from artist's block and inability to sleep, voluntarily agrees to a short stay in a sanatorium for a rest. Once she is there, however, the doctor and the institution deem her insane, and refuse to authorize her release. Her husband goes along with what the doctor says.

These novels are based on Skram's real life experience. When Skram finally obtained her real life release, she wrote the novels to expose the doctors who wrongfully detained her and many other helpless women she met in the mental institution while she was there, and whose stories she also tells. Recommended.

3 1/2 stars½
 
Signalé
arubabookwoman | Dec 10, 2010 |
Lydboka inneholder de tre novellene "Madame Høiers leiefolk", "Karens jul" og "Den røde gardin".

Hovedpersonene i de to første novellene er så fattige som det er mulig å bli. I "Madame Høiers leiefolk" kastes en fattig, barnerik familie på dør fordi de ikke har betalt husleie. Barnas far drikker, og moren er i ferd med å bli fullstendig følelseskald, som et skjold mot all den urett som har rammet henne og familien. I "Karens jul" møter vi en ung mor og hennes nyfødte barn. Hun har ikke noe sted å gjøre av seg når kulden kommer, og dette får fatale konsekvenser for henne og barnet.

Novellene føyer seg sånn sett inn i Amalie Skrams forfatterskap for øvrig, hvor de nedrigste av de aller nedrigste skjebner skildres.
 
Signalé
Rose-Marie | Jun 5, 2009 |
 
Signalé
Rose-Marie | Feb 20, 2009 |
Lucie er en livsglad kvinne - en dansepike på Tivoli. Ikke en slik kvinne herrer fra penere sosiale lag egentlig kunne tenke seg å gifte seg med ...

Advokat Theodor Gerner er imidlertid stormende forelsket i vakre Lucie, og selv om han egentlig skjønner at det vil kunne medføre mer sorg enn glede å gifte seg med sin elskerinne, gjør han det. Rett etter at de er gift, går han i gang med å ville forandre henne, egentlig i beste mening for å få Lucie til å passe inn i sin snobbete omgangskrets.

Lucie går sakte men sikkert til grunne. Alt som er henne blir plukket av henne. Og kanskje er det ikke ektemannen som er verst, men faktisk kvinnene i miljøet rundt ektemannen. "Tivoli-frua" kaller de henne, misunnelige som de er på hennes vakre ytre. Og da Lucie heller ikke får noen støtte fra ektemannen, ender historien på typisk Amalie Skramsk vis; med en tragedie.

Mens jeg leste den boka, ble jeg eitrende forbannet over dobbeltmoralen som gjaldt for kvinner "med en fortid" for over 100 år siden - en regel som absolutt ikke gjaldt for menn. Heldigvis har verden gått fremover siden den gang, men dessverre ikke for alle kvinner i vårt samfunn ...½
 
Signalé
Rose-Marie | 1 autre critique | Feb 20, 2009 |
I fjerde og siste bind av "Hellemyrsfolket" følger vi to av barna til Sivert og Petra Myhre; Severin og Fie. Petra er blitt en bitter og etter hvert direkte ondskapsfull kvinne, som lar mann og barn gå for lut og kaldt vann. Hun nærer ingen kjærlighet for noen, og spesielt barna lider under dette, men på ulikt vis.

Mens Fie opparbeider seg et enormt hat mot moren, overvinnes Severin av motløshet. Fattigdommen er stor, og Sivert er hele tiden på etterskudd med å betale gjeld. Den gode konsul Smith gir ham stadig nye sjanser. Selv ikke da Sivert virkelig er ute i hardt vær og har begått straffbare handlinger for å få tilgang til mer penger, slår han hånden av Sivert. Og mens Sivert strever med å få endene til å møtes for sin familie, stjeler Petra av husholdningspengene og sitter til slutt med en liten formue.

Spesielt beskrivelsen av Petras personlighet gjorde sterkt inntrykk på meg. Hun unner faktisk ikke sin egen datter å lykkes, og da Severin til slutt velger å gjøre noe helt fatalt, har hun bare forakt til overs for ham.

Dette er etter min mening den beste boka i serien!

Bind I - http://no.librarything.com/work/details/40330279
BInd II: http://no.librarything.com/work/details/40331034
Bind III: http://no.librarything.com/work/7496187/details/40331219
 
Signalé
Rose-Marie | 1 autre critique | Feb 19, 2009 |
Etter en heller lite heldig karriere som kahyttsgutt ombord på skipet "To venner", har Sivert mønstret av og jobber nå som løpegutt hos kjøpmann Munthe. Han er godt likt og alt ser lyst ut, men så snur lykken. Etter et lite heldig forsøk på å vinne kjøpmannsdatteren Lydias gunst, blir han sagt opp.

Sivert får jobb i en annen kolonialbutikk. Men så sterk er hans ønske om å komme seg opp og frem at han ikke går av veien både for å lyve og stjele. Dette blir selvfølgelig oppdaget, og igjen er det ute med Sivert.

Det å komme løs fra sin klassetilhørighet med to forfyllede besteforeldre, er ikke enkelt for Sivert. Han får imidlertid til slutt Petra, konsul Smiths husjomfru, selv om det ikke var henne han egentlig ville ha.

Jeg opplevde denne boka som den svakeste så langt i bokverket om Hellemyrsfolket. Tidvis ble den noe langtekkelig.

Bind I: http://no.librarything.com/work/details/40330279
BInd II: http://no.librarything.com/work/details/40331034
Bind IV: http://no.librarything.com/work/details/41651348
 
Signalé
Rose-Marie | Jan 25, 2009 |
I andre del av "Hellemyrsfolket" møter vi Sivert, barnebarnet til Oline og Sjur fra bind I. Han drar til sjøs for å løsrive seg fra byrden ved å komme fra en slekt med forfyllede besteforeldre. Sivert ønsker å bli noe uavhengig av sin familiebakgrunn.

Om bord på skipet "To venner" jobber Sivert som kahyttsgutt, og alt ser lovende ut inntil kokken avslører at han kjenner til at Siverts bestemor er "Småfylla". Dermed blir han gjort til latter og hånet.

Sivert får være med til fremmede himmelstrøk, men uansett hvor han befinner seg, er det umulig å komme løs fra fortiden og den sosiale klassen han tilhører ...

Eilif Armand som oppleser var helt fantastisk!

Bind I: http://no.librarything.com/work/details/40330279
Bind III: http://no.librarything.com/work/details/40331219
Bind IV: http://no.librarything.com/work/details/41651348½
 
Signalé
Rose-Marie | Jan 20, 2009 |
Dette er den første av i alt fire bøker om Hellemyrsfolket.

Sjur Gabriel og Oline er svært fattige. Situasjonen blir ikke noe bedre ved at Oline drikker opp det lille de har å klare seg på, og attpåtil selger de få eiendelene de har. Gang på gang banker Sjur Gabriel av seg sitt sinne og sin frustrasjon på henne. Det er en nokså trist tilværelse som beskrives.

I perioder skjerper Oline seg, og Sjur Gabriel aner nytt håp om et bedre liv. Men atter havner hun på galeien og blir borte i dagevis.

Da Vesle-Gabriel blir født, er han alt Sjur Gabriel bryr seg om - til tross for at han og Oline har flere barn. Den ømhet faren viser overfor den lille, er rørende beskrevet. Sønnen har ikke all verdens beste helse, og ved flere anledninger holder han på å stryke med. Sjur Gabriel blir helt fra seg av fortvilelse.

Men så skjer det som vel nærmest er uunngåelig; Vesle-Gabriel dør til slutt, og etter dette er det ikke bare kona som drikker, men også mannen ...

Jeg gleder meg til fortsettelsen av serien!

Bind II: http://no.librarything.com/work/details/40331034
Bind III: http://no.librarything.com/work/details/40331219
Bind IV: http://no.librarything.com/work/details/41651348½
 
Signalé
Rose-Marie | Jan 11, 2009 |
19 sur 19