Margaret Skjelbred

Lille Alva er som åtteåringer flest. I alle fall som lykkelige åtteåringer flest, glad som hun er i både sin mor og sin far - forskånet for det som er vondt her i verden har hun levd i familiens lille lykkeboble med en pappa som betyr så uendelig mye for henne.

"Pappa, sier jeg, - vi skal bo i dette huset bestandig, ikke sant?
- Bestandig! sier pappa med stort ettertrykk. - Bestandig, lille rapphøne ... små rapphøns, forandrer han det til, for han har løftet meg opp for å svinge meg rundt mens han gjentar ordet "bestandig", og dermed har søsteren min kommet pilende, slik hun - bestandig - gjør, med sitt rop om trekosing. - Trekosing!
Og så danser vi rundt på stuegolvet, på det av golvet som ikke er dekket av flytteekser, oppnedvendte stoler og stålamper på halv tolv, mens vi skråler: - Bestandig, bestandig, vi skal bo her bestandig! Helt til mamma kommer inn med en middagstallerken i hver hand. Hun prøver å kjefte på pappa fordi han har sluttet å rydde, mens hun blir fanget av oss tre i en runddans og en firkosing. Det er jeg og søsteren min som griper tak i henne med hver vår arm, den som vi ikke har slynget rundt halsen på pappa, og hun lar seg dra med, vi kan høre klirret fra tellerknene idet de møtes bak pappas rygg, så brått at vi alle etterpå, da den elleville dansen er over, må undersøke om det er gått skår av dem. Det er det ikke. De er like hele." (side 9)

Og akkurat slik kunne kanskje lykken ha smilt til den lille familien fortsatt - hadde det ikke vært for at pappa en dag ikke kommer hjem. Aldri skal han komme hjem, for han er død.

"Mamma vil bare ha pappa, men pappa kommer ikke, han skal aldri komme. Søster prøver å rope på ham, men pappa kan ikke høre lenger. Han kan ikke se heller. Han er død og skal begraves på kirkegården." (side 11)

"Jeg er åtte år. Ingen har lært meg å sørge. Så jeg gjør det på min måte ... " (side 13)

I løpet av denne korte innledningen i romanen er rammen for historien satt. Den skal handle om sorg, om det å miste noen man er glad i, noen som betyr alt for en. Fortellerstemmen veksler gjennom boka - noen ganger er det moren som er fortellerstemmen - andre ganger barnet Alva, mest hun faktisk. Mens moren forsvinner inn i en sorg så dyp at hun nesten ikke er i stand til verken å se eller ta hensyn til sine barn, flytter den nå reduserte familien tilbake til morens hjembygd. Der er det streng religiøsitet som gjelder, og alt Alva har forbundet med livet - lyset, gleden og latteren - er med ett revet bort fra henne. Redningen blir på mange måter alle minnene hun har fra tiden sammen med faren, og at faren dukker opp en slags trøsterolle i henns fantasi hver gang hun har behov for det. Spesielt den strenge bestefaren, som er strengere enn Gud selv, fremstår som en skremmende figur for Alva. Mye av det han står for, klarer hun aldri helt å forstå. Kjærlighet, omsorg og virkelig nærhet er fraværende i bestefarens humørløse formaninger, og mon tro om han ikke egentlig forakter både datteren og barnebarna på grunn av de valgene datteren gjorde da hun valgte å gifte seg med en mann utenfor menigheten?

Etter hvert slipper flere stemmer til, blant annet en aldrende Alva (som i realiteten er den som forteller historien om sin barndom og følgende det fikk for familien hennes da faren døde), og tidvis var det en utfordring å henge med på hvem som var hvem - særlig fordi jeg valgte lydbokutgaven i stedet for papirutgaven av boka. Et dystert bedehusmiljø tegnes, og spesielt i de sekvensene hvor Alva er fortellerstemmen blandes virkelighet og fantasi på en slik måte at det fra tid til annen var litt vanskelig å skille mellom hva som var hva. Når det er sagt opplevde jeg dette som en nydelig roman - både vakker og grusom som sitt vis - hvor fortellergrepet minnet en hel del om Skjelbreds tidligere roman "Gulldronning, perledronning". Vi er noen ganger i det mørke og dystre, andre ganger i det lyse og glade. Og lille Alva, som etter hvert vokser til og kommer i tenårene, kjenner inni seg hva som føles riktig og hva som føles galt, men det er ikke alltid at de voksne følger disse spillereglene. Dette forvirrer henne - særlig fordi hun ikke har noen å gå til for å spørre. Dermed står hun i fare for å få ødelagt sin naturlige rettesnor i livet - magefølelsen - fordi hun aldri får bekreftet at hun på en måte føler "rett". Det handler også om Alvas mor, som i sin tid forlot alt det dystre i hjembygda for å få et bedre liv fylt av kjærlighet og varme, men som etter sin manns død må vende hjem til alt hun i sin tid tok avstand fra, fordi hun i realiteten ikke har noe valg. Men det er en høy pris hun betaler for dette.

Ingrid Vollan leste nydelig, men i etterpåklokskapens lys angrer jeg likevel på at jeg ikke leste papirutgaven i stedet. Dette har ingenting å gjøre med selve opplesningen, men desto mer å gjøre med hvordan boka er skrevet. Jeg ser derfor ikke bort fra at dette er en bok jeg på et senere tidspunkt kommer til å få behov for å lese på nytt. Alt i alt - når jeg hensyntar både det språklige og det rent innholdsmessige - mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem. Med noe tydeligere overganger ville jeg kanskje tenkt i retning av terningkast seks, men det blir det altså ikke denne gangen. Uten at jeg dermed mener at romanens kompleksitet og avdekkingen av gamle familiehemmeligheter - lag på lag - på noen måte trekker ned helhetsinntrykket av boka ...

Utgitt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Ingrid Vollan
Spilletid: 8 t 23 min.… (plus d'informations)