Sara Azmeh Rasmussen

Forlaget kaller Skyggeferden en roman, og etter Knausgård er jo romanformen utvidet, kanskje? Likevel er dette en selvbiografi som er skrevet med romanens avstand, og det er det leseren føler. Ikke mye diktnng her. Som roman ville den også vært betydelig mindre interessant, for Saras reise byr på virkelighetens kaos og mangel på struktur, på mangel på årsak og virkning, på akter og retning, på karakterers reise. Jeg hadde glede av denne boken fordi det ga meg en sjelden innsikt i et annet sinn, i den spennende syriske kulturen på grensen mellom øst og vest, i de store utfordringene som møte med dagliglivets Norge byr på, og på religionens påvirkning på livsvalg. Alt dette er god grunner til å lese. Men avstanden til hovedpersonen, mangel på selvvurdering uten at det er et bevisst virkemiddel, gjør at det tidvis også føles litt utilfredsstillende å lese. Hun blir ikke klok på seg selv, og leseren blir nok ikke helt klok på henne. Den sterkeste delen av boken er forholdet til foreldrene, spesielt far. Her tegnes hele mennesker, med skygger og motsetninger, i motsetning til de norske "karakterene".… (plus d'informations)