Denne lille romanen fikk mye åtgaum da den kom ut, gode kritikker og mye ros. Store deler av boken er lettlest, nærmest i dialogform, og denne dialogen mellom en voksen mann og en seksårig jente tegner fine, rørende bilder av begge. Seksåringen er nok vel veslevoksen, og bruker ord og vendinger som det er vanskelig å tillegge en så ung person, men Haagensen beskriver henne veldig levende gjennom hennes korte replikker og hennes måte å snakke på. Eller rettere sagt skrike på. Relasjonene ellers er til tider forholdsvis uklare, og det er lite historiefortelling å snakke om i nåtiden, i løpet av de tre døgnene boken skildrer. Den voksne mannens historie om et strandet forhold med en yngre jente, tar opp størstedelen av plassen, og Haagensen avbryter historien ved å legge inn hva nærmest kan ses på som en essay inni selve historien, et slags brev til et ufødt barn. Denne delen i boken evner å gi en tydeligere tegning av hovedpersonen, men tankene blir for kronglete og kompliserte for min smak, og et brudd med en flyt som fungerer godt i resten av boken. ( )