Jeg trodde at jeg hadde en roman foran meg, og ble i utgangspunktet nokså overrasket over at dette nærmest var en selvbiografi om forfatterens eget forhold til Kreta. Da overraskelsen hadde lagt seg, var jeg klar til å nyte boka.

Jeg er selv Hellas-elsker, og Tove Nilsens beskrivelse av Kreta var besnærende. Jeg kunne bokstavlig talt kjenne lukten av sjø, sol og gresk mat. Det er åpenbart at forfatteren har kommet nærmere inn på lokalbefolkningen enn hva den jevne turist opplever. Dermed klarer hun også å se turistene med grekernes egne øyne. Historiene om restauranteieren Kostas, som til tross for utmerkede råvarer på kjøkkenet opplever et sviktende salg fordi ingen gidder å gå opp bakken til hans restaurant, er nok dessverre en del av virkeligheten. Istedet velger turistene de kjipe restaurantene langs stranda. Hvem sa at gresk mat er kjedelig? Like kjedelig som norsk mat, dersom det norske kjøkken utelukkende skulle vurderes etter kvaliteten på veikro-maten langs vårt langstrakte land.

Ellers var en del av forfatterens tanker rundt grekernes syn på oss turister ikke akkurat noen bombe. Noen ganger syntes jeg at jeg som leser kom vel nært inn på forfatteren, men i det store og hele balanserte hun det hele rimelig greit.

Boka var egnet til å fremkalle egne minner om mange Hellas-ferier, og fikk meg til å lengte tilbake til dette gjestfrie landet, som er omgitt av asurblått hav og brennende sol. Nettopp det vi enkle turister vanligvis lengter etter ... ( )

Perfekt standlektyre, men leste den hjemme og det ble ikke det samme ( )