Tras ser abandonado por su padre, Finn y su madre deciden empezar de nuevo. Remodelan la casa y acogen un huésped, un ser extraño y taciturno por quien la madre se siente cada vez más atraída. Una día, llega a casa Lina, la hija del padre de Finn fruto de otra relación, que ha sido víctima de malos tratos, y por la que el chico sentirá un gran afecto. Finn la cuida, la educa y la defiende de las burlas de los demás, pues su madre se muestra cada vez más distante. Con el paso del tiempo, llega la posibilidad de adoptar a Linda, pero la madre de Finn no quiere hacerlo, éste y su hermana deberán separarse para siempre.

3.5 ( )

I'm not sure how I came to want to read this book - probably based on some review I read. It's an unusual book translated from the Norwegian and told from the point of view of Finn, a young boy living in the "estates" (public housing) with his mother who has divorced the father, but now the father is dead. After the father's death, the mother takes in the daughter of the father and his second wife. Linda is a bit younger than Finn and has obviously a very rough life which the mother seems to understand.

There is sadness to the book as well as lots of humor. None of the characters are perfect, yet all are trying in their own way. Life in the 60's in Oslo is painted clearly and the relationship between Finn and the other children seems very believable. The ending feels sad, but yet I'm not really sure what happened. Interesting, obviously well-written, just not gripping for me. ( )

'I saw a childhood which had gone, and a childhood which would always be there'
By sally tarbox on 6 Sept. 2012
Format: Hardcover
The narrator looks back to a year or so of his childhood. Living in early '60s Oslo on a council estate with his single mother, money is tight till she decides to take in a lodger. At the same time she finds herself responsible for a mysterious stepchild. Finn's life with his mum will never be the same...
An interesting glimpse into another era and culture and a compulsive read. ( )

Det er et vanskelig grep Roy Jacobsen har valgt i Vidunderbarn. Hovedpersonen er et barn, men fortellingen har både barnets perspektiv og personens voksne tilbakeseende perspektiv, men aldri helt det ene eller det andre. Leseren blir, som barnet, nødt til å tolke, og til og med etterpåtolkningen er åpenbart ikke fullkommen og sann. I dette spennet dannes en historie som rører og tegner flotte og fulle protretter av mennesker og en nylig svunnen tid, fra en del av Norge som mange av oss aldri har tatt del i (selv om den tydelig har inspirert et betydelig antall norske forfattere). Derfor er det også en oppvåkning å lese boken, for den forteller om endringene vi har vært gjennom på meget kort tid, samtidig som den forklarer mange av de holdningene som de av oss født et annet sted og med en annen oppvekst ikke helt kan relatere oss til.
Men først og fremst er det en varm historie om ensomheten å være et barn, hjelpesløsheten over ikke å være herre over sitt eget liv, og lykken vi finner i de gode relasjonene. ( )