Om viktigheten av ikke å miste seg selv i ekteskapet

Doris Lessing (f. 1919 d. 2013) var en britisk forfatter som i 2007 ble belønnet med Nobelprisen i litteratur. I følge Wikipedia var hun da den ellevte kvinnen og den eldste personen som så langt hadde mottatt denne prisen.

Doris Lessing bodde deler av sitt liv i Sør-Rhodesia, og en del av hennes forfatterskap bærer preg av dette. Bl.a. er handlingen i "Det synger i gresset" lagt til Zimbabwe (tidligere Sør-Rhodesia) og "Den gyldne notatbok" er også preget av Afrika og kolonitiden. Førstnevnte handlet om raseforholdene i Afrika, og provoserte voldsomt fordi den handlet om et forhold mellom en hvit kvinne og en svart mann, en helt uhørt sak i 1950-årene.

Dorris Lessing har for øvrig en enorm produksjon av romaner, noveller m.m. bak seg. Jeg viser til hennes bibliografi som er listet opp på den tidligere nevnte Wikipedia-nettsiden.

"Minst én generasjon kvinner står i gjeld til henne. Ingen annen forfatter, Simone de Beavoir medregnet, har så bredt og dypt preget kvinnesynet i siste halvdel av det 20. århundre. Også i omfang ruver forfatterskapet, i flere genre; romaner, noveller, reisebøker. selvbiografiske arbeider, essay; det kan noteres at det aller meste er oversatt til norsk. "Til værelse nitten" er valgt ikke bare fordi det er en storartet novelle - kanskje Lessings beste og utvilsomt hennes mørkeste - men også fordi den avdekker at hennes holdning i kvinnekampen er mer kompleks enn kampen for dens menige i felt. Til denne dag hevder mange at debutromanen er hennes kunstnerisk mest vellykkede; spør man hvilken bok som fikk det kraftigste nedslag i samtiden, må svaret bli Den gyldne notatbok, mens hennes ærgjerrigste prosjekt er den flerbinds sagaen om Martha Quest.

Med velgjørende selvironi betegnet Det svenske akademis sekretær nobelprisen til Doris Lessing som "Den best forberedte i prisens historie". Hun kunne ha fått den for ti år siden, for tyve år siden, for tredve år siden, og ingen lesekyndig person ville ha kunnet hevde at den kom ufortjent." (side 550 i novellesamlingen Karavane).

I "501 store forfattere" kan man lese at Doris Lessing manglet formell utdannelse, uten at dette hindret henne i å skrive. Hun var selvlært og en sterk tilhenger av den frie tanke. Novellen "Til værelse nitten" anses blant hennes mest sentrale verk, og den utkom i 1978.

"Denne historien handler om, tror jeg, hvordan forstand kan svikte: Rawlings´ekteskap var bygget på forstand.

De var eldre da de giftet seg enn de fleste av sine gifte venner; i slutten av tyveårene. Begge hadde hatt en del forhold, snarere søte enn bitre; og da de ble forelsket - for det ble de - hadde de kjent hverandre en stund. De spøkte med at de hadde spart hverandre til de mente alvor. Det at de hadde ventet så lenge (men ikke for lenge) med dette alvoret, tok de som et bevis på sin dømmekraft. Svært mange av deres venner hadde giftet seg unge, og angret antageligvis nå (mente Rawlings) på alt de hadde gått glipp av, mens andre, fremdeles ugifte, forekom dem å være åndsforlatte, ridd av tvil og disponert for å inngå desperate og romantiske ekteskap." (side 551)

Gjennom denne innledningen er rammen for historien på mange måter gitt. Vi møter et ektepar som føler at de gjør alt så riktig, så mye riktigere enn de fleste andre, og at det meste dermed ligger til rette for et svært vellykket ekteskap. Han - Matthew - fortsetter i sin jobb som redaksjonssekretær i en stor London-avis - en jobb han elsker og som også gjør ham i stand til å forsørge den familien de er i ferd med danne. Hun - Susan - slutter i sin jobb for å ta seg av barna - de to som etter hvert kommer. Paret holder seg med en husholdelske som forestår alt det praktiske, så nær som matlagingen. Den tar nemlig Susan seg av selv.

De første årene blomstrer ekteskapet, før det umerkelig og meget gradvis forvandles til et fengsel for Susan. Dette blir særlig merkbart etter at barna begynner på skolen, og Susan plutselig får en hel masse frihet - frihet hun ikke er i stand til å benytte, fordi hun har løpt rundt som en strikkball i alle de foregående årene, uten tanke for seg selv og sine egne behov. Følelsen av aldri å være alene i det store, nydelige huset, følelsen av at mannen er der uten egentlig å være skikkelig til stede mentalt ... Så kommer den første utroskapstilståelsen fra hans side. Susan rasjonaliserer det hele bort, men nå begynner for alvor nedturen for ekteparet. Ingen skjønner helt hva som skjer, fordi de fornuftsmessig jo har alt som skal til for å være de lykkeligste blant de lykkelige ...

Susan begynner å lengte etter et sted hun kan flykte til - et eget rom. Parallellene til Virginia Woolfs "Et eget rom" ble underveis meget slående, skjønt der stoppet også all likhet. For mens Virginia Woolf ønsket seg et eget rom som forløsning for sin kreativitet, ønsker Susan seg et eget rom der ingen kan nå henne med alle sine krav, et sted der hun kan være bare seg selv, der hun kan fristilles fra hele det livet og den tilværelsen hun og ektemannen så møysommelig har skapt sammen opp gjennom årene. En tilværelse der hun på mange måter er overflødiggjort, og ikke lenger trengs. For fornuftsmessig vet hun hvor latterlig det er å bygge sin lykke og meningen med tilværelsen gjennom barna, og likeledes vet hun at hun ikke kan legge ansvaret for sin egen lykke på mannen. Spørsmålet er bare: hva blir igjen når hun har rasjonalisert bort alt det som livet inneholder, og som følger sin egen logikk og ikke kan forstås på annen måte enn gjennom følelsene, det irrasjonelle? Svært lite, skal det vise seg. Hadde hun bare hatt et eget rom - et sted bare for seg selv - helt fra starten av, er det godt mulig at det meste hadde vært annerledes. I stedet dukker det opp en frihet hun ganske enkelt ikke er i stand til å benytte seg av, og som utelukkende fyller henne med tomhet.

Ekteparet hyrer inn en au pair, og etter å ha benyttet et eget rom i huset, som viser seg ikke å fungere (fordi ingen klarer å respektere grensene hennes likevel), begynner Susan å reise hjemmefra hver dag. Hun leier et rom - værelse nitten - på et hotell i den absolutt nedre delen av skalaen hva gjelder komfort - og der sitter hun hele dagen i en stol og gjør ingenting, inntil hun finner det for godt å reise hjem igjen. Ingen vet hvor hun er, og det er nettopp dette som er så livgivende for henne. Inntil hun skjønner at mannen har hyret inn en privatdetektiv for å finne ut om hun har en elsker ... Da forsvinner hele motivasjonen for å reise av sted på dagtid. En dag får han henne - mot all fornuft - til å innrømme at hun har en elsker, hvorpå han lettet tilstår at også han har en elskerinne ... Han ønsker at de fire skal danne et "firspann". For Susan blir det hele helt uløselig, fordi hun jo ikke har noen elsker å fremvise. Dermed tvinges hun inn i et dilemma som får helt fatale konsekvenser for henne ...

"Til værelse nitten" er en av de mest bemerkelsesverdige novellene jeg har lest. Den rommer mange lag, og er meget depressiv i formen. Vi introduseres for et tilsynelatende vellykket ektepar som har alle forutsetninger for å lykkes med sitt samliv. Men så glemmer de underveis det jeg vil kalle faktor x i forholdet sitt - selve limet mellom to mennesker som elsker hverandre; den gjensidige tilliten, den nødvendige og ubegrensede troen på hverandres og løftene om evig troskap - det som skal medvirke til at alle hverdagens trivialiteter, som de flestes liv er fylt til randen av, skal ha noen overordnet mening. Uten dette mister det meste sin mening, og akkurat dette er det som rammer ekteparet Rawlings.

De - i alle fall gjør Matthew det - mister av synet det som skal bidra til veksten i forhold deres, og utroskapens gift kommer mellom dem. For Matthew spiller det kanskje ikke all verdens rolle når alt kommer til alt, for han får jo på mange måter "full pakke" uansett, men for Susan, som i altfor stor grad har gitt opp sitt eget for å fullbyrde drømmen om den perfekte familie, får mannens utroskap helt fatale konsekvenser. Hun fallerer, hun blir deprimert, hun jakter desperat på noe som kan bringe henne tilbake - men hun mislykkes i sin jakt på meningen med tilværelsen. Hun leter etter noe ytre i stedet for noe indre, og dermed vokser tomheten inni henne til det til slutt ikke er noen mening i noe som helst. Og da er det ingen vei utenom; hun tar sitt eget liv ... Et sørgelig endeligt, men kanskje mest av alt et symbol på den prisen Doris Lessing mente at kvinner betaler dersom de ikke tar vare på sitt eget fra første stund i det ekteskapelige samliv.

Dette er en novelle som garantert inneholder flere lag enn dem jeg har tatt med her. Dersom det er andre som har noen oppfatninger av denne novellen spesielt eller Doris Lessing og hennes forfatterskap generelt, er dette svært velkomment i kommentarfeltet!

Utgitt: 1978
Novellen inngikk i novellesamlingen "Stories"
Oversatt av Mona Lange
Novellen inngår i novellesamlingen "Karavane", utgitt av Bokklubben
Antall sider: 28 sider ( )