Sosialismen og menneskets sjel

En som kunne ankomme USA med ordene, "jeg har ingenting annet å fortolle enn mitt geni" peker seg ut som en nokså selvsikker individualist. Den irske forfatteren Oscar Wilde var nettopp det, og hans essay Sosialismen og menneskets sjel (skrevet i 1891) handler i stor grad om menneskenes behov for å utfolde seg som individer, og hvordan samfunnet systematisk hindrer at det skjer.


Av: Tim Robinson

Publisert: 01.02.1992


Wilde skriver mye om sjønnhet og kunst, men i motsetning til mange radikale kunstnere ser han at også de er formet og kontrollert av det samfunnet de lever i. Det som går igjen i Sosialismen er behovet for at alle menneskene må være frie før noen kan virkelig realisere sin individualitet.

Wilde var ingen marxist, men hans forståelse av hvordan individualisme ødelegges var ikke ulik marxismens.

"Et menneske som produserer gjenstander til bruk for andre og tar hensyn til deres behov og ønsker, arbeider ikke med interesse. Det kan derfor ikke legge sin sjel i arbeidet."

Og når han beskriver et bedre samfunn,

"Ingen ville kaste bort livet sitt med å samle på ting og symboler. Menneskene fikk leve. For det å leve er det sjeldneste i verden. De fleste bare reker omkring."

Marx skrev om "varefetisjisme" og "fremmedgjøring". Vi er nødt til å selge vår egen arbeidskraft som en vare. For kapitalisme er akkumulasjon og profitt det eneste som teller, derfor blir alt, inkludert menneskene selv, varer. Dette fremmedgjør vårt forhold til alt, også de mest naturlige ting som mat og sex. Våre egne aktiviteter framstår som noe fremmed for oss selv. Wilde reagerte mot datidens utgaver av giftige hamburgere og Cindy-plakater.

Sosialismen er et velskrevet og forbanna skrik mot dette systemet og en klar argumentasjon for de mulighetene menneskene har, uten at den sier noe om hvordan mennesker oppdager uante evner og endrer seg sjøl når de bevisst slåss for å endre sin tilværelse. Wildes noe tvetydige holdning til religion gjør at han av og til svever i nærheten av mystisisme.

Men han understreker at mennesket er et sosialt vesen og på sitt beste er han en glimrende propagandist for opprør nedenfra:

"Vi hører at de fattige ofte er takknemlige for veldedighet. En del av dem er utvilsomt det. Men de beste blant de fattige er aldri takknemlige. De er utakknemlige, misfornøyde, ulydige og opprørske."

Wildes betraktninger om kunst er også verdifulle, han mener det er kun de kunstgrener som unngår "publikums" oppmerksomhet som vil kunne utvikle seg noenlunde fritt. Både individer og populære kunstgrener vil bli holdt tilbake på nivået av et minste felles multiplum. Hva Wilde ville sagt om dagens utallige tv-kanaler som alle viser de samme programmene kan vi bare tenke oss.

Oversetteren Unn Falkeid påpeker at forholdene var annerledes for hundre år siden. Hun konkluderer med at Wildes estetisme og tanker om skjønnhet er det viktige i hans essay. Hun får med at hadde han sett de "sosialistiske landene" så hadde Wilde nok innsett det urealistiske i å legge sosialisme til grunn for individualisme og personlig frihet. Og som så ofte skjer med opprørere når de er trygt plassert i graven får vi høre at teksten "har kanskje ikke en like eksplosiv kraft i dag".

Falkeid nevner ikke at Wilde utfordret samfunnets hykleri og dobbeltmoral også i praksis. Han levde i victorianske England som åpen bi-fil og hadde et homofilt forhold til en adelssønn. Av den grunn ble han satt i fengsel, der han fortsatte sitt raseri mot et umenneskelige system. Det engelske establishment forfulgte ham til sin død i 1900.

Selvsagt har verden endret seg, (hvor mye kan diskuteres hvis man ser på Thatchers forfølging av homofile på åtti-tallet), men essensen i Wildes budskap er like relevant i dag. At mennesket har en iboende individualisme som ikke vil bli realisert gjennom det frie markedet og høyre-liberalisme, men kun gjennom en bevisst kamp for hele menneskehetens frigjøring. Dette er i dag som det var i 1890 selve hjertet i kampen for sosialisme.

De fleste i dag vil si at Wildes visjoner var urealistiske og utopiske. Han svarer best selv:

"En praktisk plan er enten en som allerede eksisterer eller som kunne realiseres under de bestående forhold. Men det er nettopp den rådende tilstanden vi bekjemper....... "

"De systemene som svikter, er de som bygger på menneskenaturens konstans, og ikke på dens vekst og utvikling. Ludvig 14.s villfarelse var at han trodde at menneskenaturen alltid var den samme. Resultatet ble den franske revolusjon. Det var et beundringsverdig utfall."