En mayo de 1945, recién conquistado Berlín, unos agentes de los servicios secretos soviéticos el temido NKVD pululan entre las ruinas de la arrasada cancillería del Reich para cumplir una orden secreta de Stalin: averiguar qué ha sido realmente de Adolf Hitler. Ante todo, Stalin necesitaba cerciorarse de que uno de los cuerpos carbonizados hallados en el jardín de aquel edificio correspondía, en efecto, al Führer. Pero el dictador soviético también sentía curiosidad (quizás una secreta admiración) por los métodos que había empleado Hitler para hacerse con el poder y mantener un control tan feroz sobre la población alemana.Los agentes del NKVD pronto descubrieron entre los millares de prisioneros alemanes a dos importantes cautivos, Otto Günsche y Heinz Linge, ayudantes personales del Führer que gozaron de la confianza de éste durante años y que cumplieron la orden final de quemar su cadáver tras el suicidio del dictador alemán.

Informe secret del NKVD per a Stalin,extret dels interrogatoris a Otto Gunsche, ajudant personal de Hitler ,i a Heinz Linge,el seu ajuda de cambra.

Annen verdenskrig forlater oss visst aldri i litteraturen. Krigens oppbud er like sterkt som noensinne på årets boklister. Ingen tvil om hva som er det siste århundrets bestemmende felles erfaring.

Et oppsiktsvekkende dokument ble funnet i 2003 av den tyske historikeren Matthias Uhl i et russisk arkiv. Det var blitt laget særskilt for Stalin, utløst av en vrangforestilling som Stalin hadde utviklet ved krigens slutt: Hans mistanke gikk ut på at Hitler ikke var død, men hadde fått hemmelig asyl i Vesten, og at vestmaktene i samarbeid med Hitler og overlevende nazistiske krefter aktet å føre krigen videre mot Sovjetunionen. Så hardnakket levde denne fikse idé i sinnet hos den paranoide hersker i Kreml at han befalte sine etterretningsorganer å gjøre undersøkelser, rekonstruere det tredje rikets undergang og granske omstendighetene omkring Hitlers rapporterte død.

Førerens nærmeste.
De som måtte stille opp som kilder og vitner, var to av Hitlers nærmeste håndgangne menn, som hadde vært uheldige nok til å ende som Stalins krigsfanger. Den ene, Heinz Linge, hadde vært Førerens personlige tjener. Den andre, Otto Günsche, hadde vært hans personlige adjutant. Gjennom flere år var de to sjelden mange skritt fra Hitlers side. Så nær ham var de, like til slutten, at siste førerbefaling som de utførte, var å brenne hans lik etter at han hadde skutt seg under sammenbruddet 1945.

Trusler og juling fra Stalins fangevoktere fikk dem på gli når de måtte formidle alt de hadde erfart. Stalin ville vite så mye som mulig om sin største og farligste fiende, "om personen Hitler, hans vaner og uvaner", hans lederstil og menneskene rundt ham.

Beretningen fra tjeneren og adjutanten ble skrevet ned og redigert av sovjetrussiske fagfolk, i en form som de håpet ville behage Stalin. Manuskriptet oppbevares fortsatt i den russiske presidentens personlige arkiv. Den offentlige versjonen er utstyrt med kommentarer i noteform, der de tyske historikere forklarer og retter opp når fortellerne er kommet i skade for å gjengi feil opplysninger, misforståelser, rykter og sladder.

Nervøs for Norge.
Dette er en konkret beskrivelse på kloss hold, full av tidligere ukjente iakttagelser. For en nordmann kan det være greit å vite at Hitler 9. april 1940 var så nervøs for om han ville greie å landsette sine invasjonsstyrker i Norge rett for nesen på den britiske marine at han "kjørte i seg kilovis av konfekt" for å roe seg ned. Der historikerne har kunnet kontrollere bokens innhold opp mot diktatorens publiserte taler og andre førstehåndsbeskrivelser, finner de godt samsvar. Stalins tyske fanger våget trolig ikke sjansen på å bli grepet i feil.

Samtidig fremgår det svært så tydelig hvilket galehus Førerens hovedkvarter etterhvert ble, og hvilken grenseløs brutalitet og ondskap som rådet. Det gir ny næring til spørsmålet: Hvordan kunne de være lojale til det siste mot en så åpenbart forrykt mann? Noen prøvde seg, som vi vet, på et attentat, men hellet var ikke på deres side.