First, I question whether there is a benefit to this movie. Hence my rating. Incredible actors and acting, although I question if Queen Elizabeth actually walked as fast as Helen Mirren portrayed her. I wonder what the purpose is for making this movie. It is set around Princess Diana's death. Based on the title, it seems to be not about that, but about the Queen. If someone were to make a movie about the Queen, then looking at a larger picture of her life would be fitting, and more interesting to me. Perhaps the movie is intended to be about a pivotal point in the United Kingdom monarchy, which seems to best fit the content of the movie, and which the title does not best portray. So, perhaps, it is mostly a matter of a title not fitting the point of the movie. That said, the topic is not of strong interest to me, and did not draw my interest. It mostly had interest to maybe see a better glimpse of what these famous figures were like, and see how a public situation / sentiment was handled. Small things. I can appreciate the work that went into this movie, but not that it needed to be made. It is interesting enough, yet I would not recommend making a point to see this movie.
— Rebecca ( )

As much as I disdained the Diana adulation, and the way we in America--a supposed republic--squee over monarchy--I admit I do find them fascinating not just as an institution but a way of marking changes in history. And Queen Elizabeth II has seen more than her share. This treats just a short few weeks in her reign: the crisis precipitated by Princess Diana's death. Nevertheless, it somehow gets you a sense of Queen Elizabeth's life, even if like me you're no royal watcher. And Mirren is fantastic--she won a well-deserved Academy Award for Best Actress for this performance--and the film garnered plenty of other nominations and wound up on several Top Ten lists. ( )

Da Prinsesse Diana døde 31. august 1997, var Tony Blair nyvalgt statsminister. Håndteringen av media i den forbindelse ble en av de første store oppgavene han sto overfor.

I filmen kommer vi svært tett inn på ikke bare det nye statsministerparet i Downing Street, men også Dronning Elisabeth II og hennes reaksjoner i forbindelse med Prinsesse Dianas død. Prinsesse Diana var ikke lenger en kongelig person etter separasjonen fra Prins Charles. Dronningen mente derfor at Dianas død ikke hadde noe med kongehuset som sådan å gjøre. Hun kunne ikke tatt mer feil.

En landesorg verden knapt har sett maken til ble utløst av Dianas død. Et berg av blomster ble lagt foran Buckingham Palace, og det britiske folket var helt rystet over at det verken ble flagget på slottet eller kom noen reaksjon over hode fra kongehuset. Tony Blair forsøkte gjennom å utøve et mildt press på Dronningen, å få henne til å gjøre noe for å mildne folket. Meningsmålinger som viste at den manglende håndteringen av det hele skadet kongehuset, og at mange mente at kongehuset rett og slett hadde utspilt sin rolle, begynte å skake hele institusjonen i sammenføyningene. Hetsing av dronningen på avisenes forsider, begynte dessuten å bli meget ubehagelig.

Til slutt gikk en motvillig dronning med på å stå frem. Det kostet henne enormt mye, fordi dette sto i motsetning til alt hun hadde blitt oppdratt til. Følelser kom nemlig bak plikten, og var noe man definitivt holdt for seg selv. Ja, så god var dronningen til å skjule sine følelser at man med god grunn kunne lure på om hun i det hele tatt hadde noen. Denne kvinnen som aldri hadde opptrådt ukorrekt i hele sitt liv, og som aldri hadde forårsaket så mye som en ørliten skandale selv …

Dette er en prisbelønt film, og det er særlig skuespilleren Helen Mirren som har blitt tildelt priser for sin rolle som Dronning Elisabeth II. Hun spiller nemlig knakende godt! Det var for øvrig litt interessant å få et tilbakeblikk i vår nære historie på en hendelse de fleste av oss rett og slett har et forhold til. Ikke overraskende fremstilles et kongehus som opplevde Diana som svært brysom. Bl.a. gikk hun offentlig ut med sine følelser, noe man bare ikke gjorde som et medlem av det britiske kongehuset. Det kunne verken dronningen eller hennes gemal noen sinne tilgi henne. Noe som imidlertid overrasket meg, var fremstillingen av Prins Charles. Han virker i likhet med dronningen meget stiv, men dersom vi skal tro historien som fortelles i filmen, forsøkte han gang på gang å modernisere sin egen mor. Dessverre uten hell … I den rammen filmen er laget i, var det bare en mann som klarte dette, og det var Tony Blair. ( )

103 minutos

2006 GOLDEN GLOBE AWARD WINNER, 2006 VENICE FILM FESTIVAL AWARD WINNER