Den amerikanske forfatteren John Irving har latt seg inspirere av Henrik Ibsen i sin nyeste roman. Ibsen-diskusjonene er det beste ved boken, som ellers inneholder forutsigbare Irving-temaer som bryting, en forsvunnet far, uklare identiteter og ikke minst sex i de fleste konstellasjoner

Jeg må tilstå med det samme: Jeg er blodfan av John Irving. Han forteller historier uten like, og i I en og samme person er han umiskjennelig irvingsk – tematikken er ikke ukjent for Irving-lesere, og hovedpersonen har som ofte før flere likhetstrekk med forfatteren. Denne romanen er både deilig, smertefull og underholdende å oppholde seg i. Typisk nok varer oppholdet i hundrevis av sider, litt over fem hundre

Irving likes to track his characters over long stretches of time. “In One Person” begins in the mid-1950s, when Billy is 13, and shadows him until he is in his late 60s, in 2010. As a work of fiction, it is true to the way we recall our lives rather than the way we actually live them; we live in linear time — we have no choice — but the curve of our memory is never a straight line. Happenings that lasted an hour can obsess us for years. Years of our lives can be forgotten.