Intenso, romantico e ipnotizzante, l'ultimo capolavoro scritto e diretto da Woody Allen ruota attorno al personaggio di Jasmine (Cate Blanchett), una newyorkese mondana il cui equilibrio emotivo è in bilico tra un passato problematico sulla eas (fonte: Mediaworld)

A rich woman loses her money and moves in with her sister.

Kind of A Streetcar Named Desire, except well-written. It's heavy for Woody, and a downer, with just enough humor to keep it entertaining.

Concept: D
Story: B
Characters: A
Dialog: A
Pacing: B
Cinematography: B
Special effects/design: B
Acting: A
Music: A

Enjoyment: B

GPA: 3.2/4 ( )

Jasmine, una mujer rica y glamourosa de la alta sociedad neoyorquina, se encuentra de repente sin dinero y sin casa. Decide entonces mudarse a San Francisco a vivir con su hermana Ginger, una mujer de clase trabajadora que vive con su novio en un pequeño apartamento. Jasmine, que atraviesa el momento más crítico de su vida, se dedica a tomar antidepresivos y a recordar su antigua vida en Manhattan.

Historien om et fall

Det er liksom noe med det når det dukker opp en ny film som Woody Allen (f. 1935) har regissert og laget manuset til. Det er en happening som det filmelskende publikum nødig ønsker å gå glipp av - rett og slett fordi Woody Allen som regissør og manusforfatter er i mesterklassen! Selv tilhører jeg dem som synes det er en sann fryd at han har sluttet å opptre i rollen som seg selv i sine filmer. Etter dette har hans filmer løftet seg til nye høyder - som i "Match Point", som "Vicky Cristina Barcelona", som i "Midnight in Paris" ... Godt hjulpet av at han selvsagt fråtser i skuespillere i den helt øvre eliten!

I filmens åpningsscene er Jeanette "Jasmine" Francis (Cate Blanchett) på vei fra sitt gamle liv i New York til søsteren Ginger (Sally Hawkins) i San Francisco. Hun tenker tilbake på sitt liv med eks-mannen Hal, som hun har levd et overklasseliv med i noen år. Det var et liv der hun hadde mer enn nok med å være kvinnen i hans liv - trene, shoppe, ta seg ut og drive med veldedighet - for Hals yndlingsgeskjeft var nemlig å skjemme henne bort med alt hun måtte ønske; et vakkert hjem, vellykkede venner, selskapeligheter, et bekymringsløst liv. Inntil det altså kom for en dag at han hadde hatt flere elskerinner på si´, og Jasmine i et øyeblikks raseri anga ham til myndighetene for svindel i millionklassen ... Hal ble arrestert og havnet i fengsel, der han endte med å ta sitt eget liv. Det Jasmin ikke tenkte på var at hun også fjernet en hver mulighet for seg selv til å være økonomisk selvhjulpen. Etter Hal er det nemlig ikke så mye som en penny tilbake. Ligningsmyndigheten tok alt!

I sin tid sluttet Jasmine på skolen, for hva skulle hun med utdannelse når hun ikke trengte å jobbe? Paret hadde ikke felles barn, men Jasmine var stemor for Hals sønn Danny, som umiddelbart tok fullstendig avstand fra henne etter Hals selvmord. Nå står hun fullstendig på bar bakke. Hun eier ingenting, kan ingenting, aner ikke hva hun vil - og alt hun er i stand til å komme på er søsteren i San Francisco - en søster hun aldri egentlig har brydd seg om og mest av alt har vært flau over.

Fremme i San Francisco rystes Ginger i grunnvollene over at pengelense Jasmine har tatt fly på første klasse fra New York. Men hva skal Jasmine gjøre? Hun er jo ikke vant til å sitte på cattle class, og skjønner virkelig ikke søsterens bekymringer.

Jasmine havner rett opp i sin arbeiderklassesøsters heller turbulente liv. Hun gremmes over søsterens valg av menn, mens hun viser alle tegn til alkohol- og pilleproblemer selv. Skilsmissen har kostet henne et aldri så lite opphold på psykiatrisk, og hun er fremdeles ikke helt i vater.

Den verste snobbetheten har Jasmine heller ikke klart å riste av seg, og innerst inne vet hun at hun er eslet for en bedre skjebne enn søsteren. Hun er nemlig en kvinne som oser av stil, og dette får hun full uttelling for da hun i et selskap møter enkemannen Dwight. Han har planer om å satse på en karriere som politiker, og trenger en plettfri og vakker kvinne som kan stå last og brast med ham under valgkampen og som også kan tåle medienes kritiske lys. Jasmine lyver om sin fortid, dekker over sin skam og romansen utvikler seg i ønsket retning. Inntil de støter på Gingers eks-mann, som fremdeles er meget bitter over at Hal i sin tid svindlet ham for en større lottogevinst ...

"Blue Jasmin" er et bitter-søtt drama som inneholder akkurat de ingrediensene som Woody Allen er så kjent for; det strevsomme livet! Eller som Knut Olav Åmås så treffende sier det i en Aftenpostenartikkel den 04.10.2013:

"Min personlige tolkning er at de fleste av Woody Allens filmer sier følgende: De fleste av oss strever med å mestre sånn noenlunde det vi holder på med, i kjærlighet, familieliv og karrière. Altfor få ser at det er nettopp der, rett og slett på overflaten, meningen ved livet ligger: Ikke i dybden, i en eller annen innsikt som vi ennå ikke har fått. Nei, rett foran øynene våre ligger mulighetene. Ingenting er skjult. Det gjelder bare å se det."

Åmås snakker også om det store i det lille, om lengselen etter noe annet - mens livet ligger der foran oss, hvis vi bare makter å se det.

For Jasmine, som har opplevd et formidabel sosialt fall etter å ha satset alt på sin tilsynelatende suksessfulle mann, handler det om å komme i gang med sitt nye liv. Men fordi hun nekter å foreta en ærlig realitetsorientering i livet sitt, havner hun på galleien igjen - der hun later som hun er noe annet og bedre enn det hun er, for igjen å falle enda dypere. For sent innser hun at hun ikke er i posisjon til å forakte søsteren sin, og at uten henne er hun selv virkelig ingenting. Det er uendelig trist da hun omsider må stikke fingeren i jorda og skjønner det ... for sent ... Vi befinner oss på individnivå - i motsetning til i de fleste film- og litteraturdramaer der det vanligvis handler om samfunnsmessige forhold, utenfor individets kontroll. Her er det individet som må handle og foreta egne valg, men som ikke skjønner sitt eget beste. Fordi fasaden er "alt" ... inntil dette "alt" raser sammen fordi det rett og slett ikke er noe bak ...

Cate Blanchett har opp gjennom tidene levert solide skuespillerprestasjoner, ikke minst i filmene om Elizabeth I, Tudor-tidens siste monark, og rollen som Jasmine i "Blue Jasmine" er intet unntak i så måte. Rolletolkningene for øvrig i denne filmen dras ut til det karrikerte, og hadde det ikke vært for filmens tragiske elementer, ville latteren ha runget i scene etter scene. Når den likevel ikke gjorde det for mitt vedkommende, er det fordi det nesten føltes umoralsk å skulle le av noen som lå nede. Det er uten tvil Cate Blanchett som bærer hele filmen, selv om jeg også opplevde Sally Hawkins som god i rollen som den unnselige Ginger, som i motsetning til sin søster ikke tror hun er beredt til å stille et eneste krav her i livet, men må ta det lille livet tross alt har å by henne. Gingers kjæreste Chili irriterte meg - kanskje aller mest fordi jeg ikke trodde på ham, patetisk til det siste ...

Alt i alt er dette en film jeg uten videre anbefaler varmt! Cate Blanchett gjorde filmen verdt å se!

Innspilt: 2003
Originaltittel: Blue Jasmin
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Jeanette "Jasmine" Francis), Alec Baldwin (Hal Francis), Sally Hawkins (Ginger), Bobby Cannavale (Chili - Gingers kjæreste), Louis C.K. (Gingers elsker), Andrew Dice Clay (Augie, Gingers eks-mann) m.fl.
Spilletid: 94 min. ( )

C'era una volta Jasmine, reginetta mondana di Park Avenue, sposata al carismatico Hal, uomo d'affari che la viziava e lusingava. Ma Hal era anche un truffatore e un fedifrago e la fine del loro matrimonio ha portato Jasmine alla bancarotta e all'esaurimento nervoso. Sola e in balìa degli antidepressivi, la donna si trasferisce a San Francisco per vivere con la sorella Ginger, che spinge ad essere più ambiziosa in amore, scatenando la reazione del fidanzato di lei, Chili. ...Jasmine arriva da New York a San Francisco in prima classe, senza smettere un secondo di raccontare i dettagli della sua storia alla vicina di posto, che si rivela essere una perfetta sconosciuta. Poi sarà la volta dello sproloquio riservato ai nipotini grassocci, altrettanto interdetti, e sempre di più del monologo, perché Jasmine non ha altro interlocutore possibile che se stessa: è un personaggio tragico, che non sa adattarsi al presente, legata ad un passato che non smette di riaffiorare e ad un immaginario (lo stesso per cui ha cambiato il suo nome da Jeanette in Jasmine) che si è costruita addosso come una seconda pelle.
Il fatto che la crisi della protagonista sia in relazione con la crisi della finanza e con l'ambiguità morale di una certa condotta di vita, non ci dice soltanto dello scarso ottimismo sociale del regista, che di per sé è cosa nota...