Hal Sirowitz

Father Said is a book of short poems based on a family: father, mother, son, and daughter. In each of the poems, the son is speaking, remembering the words of his father and recalling them by including the words “Father said”. At first, I thought the book was funny. I read some of the poems aloud to my husband and a friend. Neither thought the poems were funny at all. As I read the poems more thoroughly and as I read more of them, I realized that the humor was really irony and the life lesson taken by the son from the father was the frailty of each member of the family.

Here’s an example...

Getting Rid of Her

You won’t have to worry about where
you’re going to be buried, Father said,
because I got you a cemetery plot. It’s
too bad I can’t find you a girlfriend,
because it seems like you need me
to take care of that too. You haven’t
done well in that department. I hope
you get rid of the one you have.
She didn’t know what to say when
I asked her if she liked taking care
of you. It seemed like she was
waiting for you to marry her before
she’d even start. She should
at least have given you a preview—
cook you dinner instead of making you
take her out to restaurants every night—
& not leave it to your imagination.

The poems were well done and food for thought. Much of what “father said” could be applied to families in general and the way that family members relate to each other. The toughest part of the book for me was the last chapter. That was where the son was recalling the words of his father who, at that time, was dying of prostate cancer.

Although the direction of this book was different from what I initially expected when I picked it up, it made for interesting reading and even the need to pause for personal reflection.… (plus d'informations)

Humoristiske dikt om en mors formaninger

I 1996 utga den jødiske dikteren Hal Sirowitz (f. 1949) diktsamlingen "Mother Said". Allerede i 1997 forelå den på norsk, oversatt og på mange måter gjendiktet av Erlend Loe. Rytmen i diktene og deres til dels nokså bisarre og tragikomiske innhold passet godt til Erlend Loes stil og stemme, og han leste diktene høyt i alle de kulturelle TV-innslag som fantes på den tiden, kan jeg huske. Diktsamlingen ble umiddelbart en suksess.

Jeg var selv ikke sen om å sikre meg et eksemplar av diktsamlingen, og selv om jeg kjøpte mitt eksemplar i juli 1998, er den 5. opplag av boka som altså utkom året før på forlaget Cappelen. Det sier en hel del om hvor stor suksessen faktisk var!

Jeg har lest diktene ved jevne mellomrom i alle de 15 årene som har gått siden den havnet i min boksamling. For ca. en måneds tid siden lånte jeg i tillegg CD´en hvor Erlend Loe leser diktene. Det er Lydbokforlaget som står bak utgivelsen, som utkom allerede i 1999, og både den og selve papirutgaven er fremdeles fullt ut tilgjengelig for nye lesere og fans. For er det noe man blir etter å ha lest disse diktene, så er det akkurat det: man blir en del av fansen!

Fellesnevneren for diktene er at de fremstår som formaninger fra mor til sønn, derav tittelen "Sa mor". Og det herligste av alt er at man absolutt ikke trenger å være jødisk for å finne gjenkjennelser i diktene, for det er nemlig noe universelt over alle formaningene. Slik holdt nemlig mødrene på - i alle fall da jeg vokste opp. Som om de ikke var skikkelige mødre om de ikke nettopp malte fanden på veggen absolutt hele tiden, og kom med den ene advarselen etter den andre. Som min egen mor som uttrykte stor bekymring over at jeg selv bare var interessert i å leke med gutter, og jevnlig kom hjem med oppskrapte og blødende knær, og med sår fulle av grus. Jeg kom jo aldri til å kunne gå i skjørt med de fæle arrete knærne - ikke noen gang! Og spiste vi ikke opp maten vår, trodde vi at barna i Afrika kom til å sulte enda mer ... Hal Sirowitz tar imidlertid det hele så mye lenger, og det er jo først da det blir riktig morsomt - i alt det tragiske ... De fleste diktene ender dessuten med at mor bebreider avkommet for ikke å bry seg om henne, godt egnet til å dyrke frem skyldfølelse i bøtter og spann.

Jeg er ingen spesialist på tolkning av dikt, bare for å ha sagt det først som sist. Den selvtilliten forsvant mens jeg gikk på videregående skole og forsøksvis prøvde meg på dette i norsk stilskriving ... Jeg tolket nemlig alltid feil, og skjønte fort at dersom det skulle bli noen sving på norskkarakterene, var det bare å holde seg til alt annet enn diktanalyser. Så er det selvsagt å håpe på at verden har gått videre og at ikke alt handler om kommafeil, ufullstendige setninger og altså feil tolkninger av dikt ...

I første rekke er det nok alle gjenkjennelsene og ikke minst humoren som gjør at jeg liker Hal Sirowitz´dikt. Og mens jeg hørte Erlend Loes opplesning av alle diktene i ett eneste uavbrutt strekk, fikk jeg nesten vondt i magen. For innholdet er så stikk i strid med alt jeg tror på - at man skal gi oppmerksomhet til det man vil ha mer av, ikke omvendt. Og jeg tenkte også at "mon tro hva det har gjort med den oppvoksende generasjonen som fikk slike formaninger inn med morsmelken?"

I det følgende skal jeg nøye meg med å gjengi et par av mine favorittdikt i samlingen, og så håper jeg at enda flere lesere dermed får øynene opp for disse fabelaktige diktene!

"Smuler

Ikke spis mat på rommet ditt,
sa Mor. Da kommer det enda flere insekter.
De er avhengige av folk som deg.
Hvis ikke sulter de.
Men hvem vil du egentlig gjøre lykkelig,
din mor eller en haug med maur?
Hva har de gjort for deg?
Ingenting. De har ingen følelser.
De spiser godteriet ditt. Allikevel
behandler du dem bedre enn du behandler meg.
Du mater dem hele tiden.
Men du gir aldri noe til meg."

"Starten på dagen

Jeg trengte ikke å gå på skole for å lære
å bli mor, sa Mor. Det kom av seg selv.
Hvis jeg puttet en flaske i munnen din,
var du fornøyd. Hvis jeg
trakk den ut for tidlig, kjedet du deg.
Derfor overrasker det meg at du etter alle
disse årene fremdeles ikke vet hvordan
du skal oppføre seg som en sønn.
Mens jeg lærte alle disse tingene om deg,
lærte du ingenting om meg.
Det du absolutt burde ha fått med deg, er at
jeg hater å komme inn på rommet ditt & se
at sengen din er uoppredd. For meg betyr det
at dagen aldri kommer i gang,
Morgenen starter ikke før du har redd opp sengen din."

Utgitt: 1996
Originaltittel: "Mother said"
Utgitt i Norge: 1997
Oversatt: Erlend Loe
Forlag: Cappelen
Antall sider: 76
I tillegg har Lydbokforlaget utgitt boka (i 1999), hvor Erlend Loe leser diktene… (plus d'informations)

What a funny book, but what a tragic book at the same time. I read this book on the heels of another book, [Father Said: Poems], by the same author because that book spoke to me. This book was even heavier as this was the book with the Jewish mother. You know that character, of course. She's the one who lays on the guilt trips. She's the person who speaks about her death during her entire lifetime. Naturally, she is also the person who is most likely to talk about the following:

Poked-Out Eye

Don't stick your head out of the window,
Mother said, while your father is driving.
A branch from a tree can poke out
your eye & even if he stops in time,
& is able to find it among all the fallen leaves,
you can't just put it back into the socket,
& expect it to work like it did before.
A doctor will have to reconnect the tissues,
& if any part is damaged--your father
might have stepped on it before finding it--
it'll never work right & everyone
will know it's defective,
because of the way that you squint.

Join the family in this book -- for a laugh, for a bit of nostalgia, or just to absorb some of that Jewish guilt. It's an experience you'll remember.… (plus d'informations)