Ebba Haslund (1917–2009)

I denne frittstående fortsettelsen av "Bare et lite sammenbrudd" møter vi Lillemor Berge og hennes syklubb - Sekskanten - drøyt 30 år etter hennes 50 årslag, hvor nevnte sammenbrudd fant sted. Vi befinner oss i september i 2006, før en klubbkveld, og gjennom små glimt i løpet av en dag får vi innblikk i seks kvinners liv, de som sammen utgjør Sekskanten. Noen har riktignok falt fra, mens andre har kommet til. De fleste har holdt sammen siden de tok artium i Oslo i 1944. Selv om noen har sluppet litt billigere fra det, har kvinnene like fullt til felles at de har fått sitt av både medgang og motgang.

"Lillemor Berge står foran speilet på badet og ser seg selv i helfigur. Det er noe hun ellers unngår. Det er mer enn tilstrekkelig å møte skrukkefjeset i speilet over vasken, når hun gnir seg inn med ansiktskrem, den som skal fjerne rynker, hah! Eller sjekker frisyren som for så vidt er OK. Tupsi hadde så rett den gangen i klubben, da hun grep saksen - snipp, snipp. Men hva med posene under øynene, den digre under haken, nettet av rynker -. Hun burde kanskje gjøre som denne Tupsi, få seg en lift. Kalkunhalsen burde være lett å fjerne. Men hun har ikke ork. En og åtti. Orker ikke mer. Helt siden lynet slo ned i familien Berge, har hun hatt mest lyst til å legge seg ned og dø. Vår kjære, snille mor sovnet stille inn i går. Høres ikke det behagelig? Samme hva fornuften selv, Marina, sier, "vi får jo se hvordan det går". Som om det ikke går lukt til helvete med alt i hop, både den store verden og hennes egen lille, som for øvrig alt er gått i knas." (side 11)

Vi introduseres etter hvert for de andre i klubben - Ellisif, som døde i 1974, Kirsti, hun med alle ektemennene, og som dessuten er kunsterisk av seg, Marina, Lillemors tidligere hushjelp eller daghjelp, Annema, Bitten og så Rigmor, hun som av en eller annen grunn aldri ble gift. Men mest av alt er det fokus på Lillemor og hennes barn - Hjalmar den vellykkede, som plutselig er anklaget for konemishandling og ikke lenger er så vellykket, Nils Werner den mislykkede, han som "bare" ble taxisjåfør (og at på til en arbeidsløs og pengelens taxisjåfør som for lengst har brukt opp farsarven) samt døtrene Beate og Vivian, begge hardt dobbeltarbeidende og med haltende ekteskap.

Med bitende snert og sarkasme beskrives kivingen mellom kvinnene, som rommer både sjalusi, misunnelse og en evig sammenligning mht. hva barna deres har prestert her i livet. Skadefryden blomstrer der tilsynelatende perfekte fasader slår sprekker, samtidig som de som lykkes må tone dette ned for å unngå de verste utslagene av misunnelse. Som kvinner er de vant til at det må være en viss balanse i regnskapet. Det er tross alt balansen og likhetene som holder dem sammen - ikke ulikhetene. En viss grad av klasseskille er til stede mellom noen av kvinnene, men paradoksalt nok slår dette skjevt ut, i disfavør av de bemidlede. Som at velsituerte Lillemor eier en tre roms leilighet med flott utsikt i tredjeetasje i et leilighetskompleks for eldre, samtidig som hun blir dårligere og dårligere til beins, mens Marina bor i en billigere toroms leilighet i første etasje, og er sprek som en fole. Som at Lillemor begynner å bli glemsk, mens Marina aldri har vært skarpere. Fallhøyden for barna deres er dessuten større for dem som kommer fra velbemidlede hjem, enn for dem som kommer fra mer alminnelige hjem.

Aller morsomst er Ebba Haslund når hun beskriver kvinnenes tanker om vårt moderne samfunn, hvor ingenting er slik det en gang var. Hun skriver dessuten glitrende om det å bli gammel, og om hvor forskjellig dette kan arte seg fra person til person, alt avhengig av helsen. Tupsi, den sist ankomne i klubben, har en broket fortid og er av det lettlivede slaget, noen ganger med holdninger og en adferd som forskrekker de andre i klubben, uten at det affiserer henne det aller minste. Kontrasten mellom henne og spesielt den mer tradisjonsbundne Lillemor er enorm, men mon tro hvem som tross alt får mest ut av livet sitt når det kommer til stykket?

Jeg valgte å høre denne boka som lydbok med Ebba Haslund selv som oppleser. I begynnelsen opplevde jeg henne som litt stiv og formell, men etter hvert som jeg ble vant til henne, elsket jeg stemmen hennes. Bare måten hun uttalte moderne ord og uttrykk på fikk meg mange ganger til å knekke sammen i latter. For selv om denne boka har helt klare politiske undertoner, men dog er noe mindre feministisk enn den første boka, er det masse humor å finne i "Sekskanten" - ikke minst rundt dette å blir eldre. Ebba Haslund skrev boka i 2007, to år før hun døde, 91 år gammel. Kanskje må man ha levd noen år for fullt ut å sette pris på en bok som dette. I alle fall synes jeg det er en tendens til at de yngre finner denne boka kjedelig, mens det motsatte er tilfelle når man har kommet noe opp i årene selv. Selv tilhører jeg den sistnevnte kategorien, og kan fastslå at humoren gikk rett hjem hos meg. Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Utgitt første gang: 2007
Innspilt som lydbok: 2008
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Ebba Haslund
Spilletid: 6 t 37 min.… (plus d'informations)

Lillemor og hennes ektemann Harald Berge nærmer seg begge 50 år, og sammen har de fire barn - to jenter og to gutter. Lillemor oppga i sin tid muligheten for egen yrkeskarriere til fordel for mann og barn. I tillegg har de et gedigent hus som legger beslag på all hennes tid. Hun er ordensmenneske til tusen, og det krever sin kvinne å holde hus og hage i orden. Dessuten har hun en aldrende og dement mor på sykehjem, som hun forsøker å få besøkt minst to ganger pr. uke.

Først ut til å runde 50 år er Harald. Lillemor forbereder et fantastisk selskap for ham. De har invitert over 30 gjester og feiringen skal foregå hjemme. Så pass har de faktisk plass til. Dessuten har Lillemor satt seg fore å lage all maten selv. Hun har til og med skrevet en fantastisk tale til ektemannen - en tale hun har jobbet med i flere dager. Så forløper også selskapet som forutsatt - perfekt ned til minste detalj! Mens hun selv opplever det hele som et maratonløp det er om å gjøre å fullføre, uten at hun klarer å nyte øyeblikket som sådan ...

Lillemor har "alt" og blir misunt av sine venninner. Ikke bare har hun en staut ektemann, men i tillegg har hun et vakkert hus fylt til randen med vakre ting - et hus som er omgitt av en stor hage. Dessuten har hun fire flotte barn. Hvem kan i grunnen ønske seg mer? Ingen ser den kjærlighetslengtende kvinnen som blir møtt med en nokså kald skulder fra ektemannen hver kveld. Han er konstant sliten. Ingen ser kvinnen som er alt annet enn lykkelig, men i stedet føler at ingen legger merke til alt hun faktisk gjør for alle andre. Fordi hun er i ferd med å surne og bli bitter pga. dette, kommer hennes sukk og klaging i veien for at andre kan klare å ta i mot det hun har å gi. Hun har gjort seg selv til martyr - og opplever at ingen ser den hun egentlig er.

Så nærmer Lillemors 50 årsdag seg. Lillemor ønsker at dette skal bli en like så fin dag som den hun ga sin mann. Vel, så ser hun gjennom fingrene på at mannen hennes og barna har valgt å bestille mat fra et firma ... Men da den ene gjesten etter den andre melder avbud, alle med mer eller mindre "gode" grunner, skjønner hun at hennes eget selskap kommer til å bli en blek skygge av det selskapet hun ga sin mann. Ikke at hun hadde ambisjoner om at de skulle bli over 30 gjester, men noe mer enn 20 i alle fall ... Og så blir de knapt 10. Så kommer den "store dagen". Det hele forløper helt greit, inntil hun under desserten skjønner at mannen hennes ikke engang har forberedt noen tale til henne, men i stedet lirer av seg en masse vås som kunne ha passet til hvem som helst og som ikke sier det minste om henne, Lillemor ... Da er det også nok, og det er også da Lillemor får "et lite sammenbrudd", som egentlig ikke er annet enn at hun er snydens full. Og det hele er en reaksjon på at nå orker hun ikke mer av det som til da har vært hennes liv.

"Bare et lite sammenbrudd" utkom i 1975 - i selveste kvinneåret - og boka må forstås nærmest som en feministisk pamflett. Ebba Haslund har i denne romanen beskrevet det som var et typisk kvinneliv for kvinner flest den gangen, kanskje med unntak av at ikke alle var så velbemidlet som familien Berge. Husmorrollen har vel egentlig aldri vært særlig glamorøs, i alle fall ikke i nyere tid, og her beskrives den oppofrende kvinnen som gir alt, og som får så lite tilbake. Alle barna hun valgte å sette til verden, og som stort sett har kranglet siden, ja ikke en gang da de ble voksne sluttet de å krangle seg i mellom - det er hva hun har "ofret" seg for. Og når selv ikke ektemannen vil ha hennes nærhet i ektesenga - hva er egentlig igjen av livet hennes, ekteskapet?

Har denne boka egentlig noe å fortelle dagens kvinner? I motsetning til den gangen har dagens kvinner flere valg - blant annet til å velge seg en yrkeskarriere. Døtrene av Ebba Haslunds Lillemor falt riktignok mellom to stoler - med det meste av ansvaret for mann, barn og heim i tillegg til yrkeskarriere - men mye har heldigvis utviklet seg i en mer positiv retning siden. Mennene har kommet mer på banen i hjemmet, slik at det i alle fall er færre såkalt dobbeltarbeidende kvinner i dag. Husmorrollens beskaffenhet er imidlertid nokså lik den som ble Lillemor til del i "Bare et lite sammenbrudd", idet det knapt finnes en mer utakknemlig rolle i den forstand at arbeidet kun verdsettes når det er synlig at den er uteblitt. Sånn sett er boka selv i dag en tankevekker i forhold til hva det innebærer å bli husmor på heltid gjennom et helt liv. I boka får vi også innblikk i en av Lillemors venninners skjebne - Helene som opplever å bli forlatt av sin ektemann til fordel for en yngre kvinne, og som blir stående fullstendig på bar bakke. Hun får ikke bare et lite sammenbrudd - hun får et stort et.

"Bare et lite sammenbrudd" er meget godt skrevet, og fremstillingen av Lillemor er full av snert og humor. Som når Lillemor beskrives som familiens "lynavleder", og som gjør det som står i hennes makt for å bevare den familiære hygge når flere av familiemedlemmene er i ferd med å havne i klinsj. Jeg moret meg med denne boka, selv om den har et dypere alvor i seg. Det er mye gjenkjennelse i forhold til generasjonen før meg! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Utgitt: første gang i 1975 (denne utgaven i 2007)
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 186… (plus d'informations)