Vijfentwintig jaar geleden werd Maike Hagg, de twaalfjarige dochter van een psychiatrisch patiënt, dood gevonden in de kelder van het Gaustad Ziekenhuis in Oslo. Een ongeluk, concludeerde de politie.
De verjaringstermijn voor moord is bijna verstreken als twee inmiddels volwassen dochters van patiënten bij elkaar komen om te praten over wat er écht is gebeurd. Bij de afdeling Moordzaken van de politie in Oslo werken Cato Isaksen en zijn team in een race tegen de klok. Langzaamaan tekent het oude milieu van het psychiatrisch ziekenhuis zich steeds duidelijker af, ook al is het al jaren gesloten, en ligt het gebouw er verlaten bij. Of niet?

Als een journaliste er probeert achter te komen wat er jaren geleden werkelijk gebeurd is met een meisje dat dood in de kelders van een ziekenhuis werd gevonden, wordt zij vermoord aangetroffen in haar huis. (samenvatting)

Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om.

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt.

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke i målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. MEN selv om boka ikke fenget meg: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte svært godt til denne boka! Jeg har hørt at enkelte andre opplevde at det var vanskelig å høre på denne boka fordi det er litt for mange detaljer å holde styr på. Det er jeg uenig i. Visst skjer det mye, men persongalleriet er høyst overkommelig å holde rede på. Å høre boka som lydbok fungerte mao. helt greit - i alle fall for meg.

Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug står bak papirutgaven)
Spilletid: 13 t 23 min. (416 sider)
Oppleser: Håkon Ramstad
ISBN: 9788242161260 ( )